Mitt 2016

Unknown-26

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har startet på dette innlegget, men aldri har klart å fullføre. Det er vel fordi ord blir for tomme, og det blir vanskelig å formidle meg. Noen ganger når jeg skriver om det virker det ”for deprimerende” eller ”for stakkars meg” – mens andre ganger virker det overfladisk, akkurat som jeg ikke forstår eller tar dette alvorlig. For jo, jeg tar dette alvorlig og jeg forstår hva som har skjedd med meg. Men kanskje det er akkurat det, at jeg ikke ønsker å forstå. At jeg ikke ønsker å sette meg for inn i det fordi jeg synes det er pinlig å snakke om. At jeg skammer meg. Jeg tror jeg ”skammer” meg for to grunner; litt fordi jeg ikke forstår hvordan jeg kunne la dette skje med meg og litt fordi det tok så lang tid før jeg tok tak i problemet.

Hvorfor jeg velger å fortelle dere om dette, selv om det er privat (noe jeg alltid har prøvd å holde unna bloggen) er for to grunner. Grunn nr.1 er at jeg føler jeg skylder mine trofaste lesere som har klikket seg inn på bloggen så å si hver dag i over et år uten hyppige oppdateringer. Grunn nr.2 er vel at jeg har blitt veldig misforstått – av mange forskjellige mennesker. Alt fra mennesker jeg møter på byen til folk som hører om meg. Det er aldri gøy når folk går rundt og snakker negativt om meg, dømmer meg for hvordan jeg har oppført meg. Selv om det selvfølgelig er veldig naturlig – blir det veldig deilig å gi folk et ”svar”. Gi folk en grunn til hvorfor jeg har vært som jeg har vært. Det kommer vel egentlig ikke til å endre noe for meg, men det blir deilig å vite at folk nå vet grunnen.

For litt over et år siden ble jeg deprimert. Hva som trigget dette vet jeg ikke, jeg vet ikke om det har vært én grunn eller flere. Men deprimert ble jeg i hvert fall. Eller kanskje ikke deprimert med en eneste gang, men livet mitt ble plutselig snudd opp ned på hodet. Jeg mistet veldig meg selv og mine verdier. Jeg mistet på en måte personligheten min og den jeg var – den jeg egentlig var veldig stolt av å være.

Ting begynte plutselig å bli veldig kjedelig. Dette var vel egentlig det første som virkelig skapte en alarm i hodet mitt. Jeg syntes at eventer, venninnekvelder, vors, juleaften, konserter – u name it – ble kjedelig. Jeg var på Grammys i Los Angeles i februar, noe som egentlig skal være et utrolig stort høydepunkt i livet og som selvfølgelig var veldig stas men det ga meg ikke det adrenalinet eller en form for spenning i hverdagen som det egentlig skulle. Ja, jeg smilte og det var drit kult å se alle idoler og kjendiser og selvfølgelig utrolig hyggelig at pappa tok meg med. Jeg mistet på en måte ”livsgleden” og ting begynte å bli veldig grått.

Når alt er ”kjedelig” eller ”lite spennende” gikk det veldig mye ut på mitt eget selvbilde og. Jeg syntes jeg var stygg, feit, ekkel og ikke minst masete. Jeg fikk meg selv til å tro at jeg alltid maste, at jeg egentlig ikke var verdt noe for menneskene rundt meg. Dette fikk meg jo da til å føle meg enda mer ensom og alene, og selv om jeg hadde venner rundt meg som for eksempel Anneli som har støttet meg hver bidige dag – så isolerte jeg meg mer og mer.

Fra å ha ”mistet” meg selv fra november/ desember 2015 til litt uti april 2016 sa jeg at ”nå kan ting bare bli bedre”. Jeg prøvde å overbevise meg selv at hvorfor jeg var så langt nede var bare karma for 2015. Jeg sa det nok såpass mange ganger at jeg tilslutt trodde på det, selv om jeg visste innerst inne at jeg hadde et større problem enn det. I starten av mai fikk jeg sjokkbeskjeden om at mamma og pappa skulle gå fra hverandre, den eneste tryggheten jeg fortsatt hadde. Hjemme og familie for meg var mitt gjemmested. Plutselig var den tryggheten borte, og livet mitt som allerede hadde blitt snudd opp ned, ble atter en gang annerledes. De trygge hverdagslige tingene var plutselig borte, og jeg ble stående igjen enda mer ensom enn jeg allerede hadde vært.

Det tok ikke så veldig lang tid etter sjokkbeskjeden om mamma og pappa at jeg fant en distraksjon som ”lettet” veldig på stemningen. Jeg fikk meg nemlig kjæreste. Det gjorde at de første månedene etter bruddet med mamma og pappa som egentlig burde ha vært mye ”vanskeligere” ble litt lettere. Han ble en veldig positiv ting i hverdagen, en vane kan man pent si. Det var deilig å bruke mye tid og energi på en person som ikke kjente meg fra før av. For han så på meg i et helt annet lys enn det de som virkelig kjenner meg gjorde. Det var forfriskende at han så en annen enn den jeg selv så i speilet. Men igjen – dette varte ikke så lenge. Jeg ble bare mer og mer deprimert mens jeg var med han. Det var flere perioder der jeg lå i sengen hans en hel dag mens han var på jobb og trening uten å bevege meg. Og når han kom hjem var jeg såpass flau og jeg skjemmet meg at jeg latet som jeg hadde gjort masse. Kun fordi jeg ikke ønsket at han skulle se meg for den jeg egentlig var.

Når jeg og min daværende kjæreste slo opp, sa bestevennen min at vi måtte ta en ordentlig prat. Hun sa at hun hadde sett store endringer i løpet av året, og selv om vi visste det begge to snakket vi ikke så mye om det før da. Men det var åpenbart at jeg ikke hadde hatt det bra, og det var først da jeg skjønte at noe virkelig måtte forandres. At jeg trengte ordentlig hjelp. Etter denne dagen så har perspektivet mitt på livet virkelig endret seg. Det er veldig deilig at etter så lang tid at jeg ser lyset i enden av tunellen. Det å føle at man har mer orden på livet er en fantastisk følelse, en følelse jeg ikke har følt på utrolig lenge. Jeg har lyst til å avslutte dette innlegget med å takke familie og venner som har vært her for meg. Og ikke minst mine fantastiske blogglesere som har vært tålmodige med meg gjennom dette året. Jeg lover å gjøre det godt igjen 🙂

11 Comments

  1. Hvor er kjolen din fra nyttårsaften fra? Utrolig nydelig, det er du også

  2. ❤️️❤️️❤️️

  3. Depresjon er helt jævlig, for å si det mildt. Veldig bra at du er åpen om det! Er ingenting å være flau over. Fint skrevet <3

    1. andreazeline

      <3 <3

  4. utrolig sterkt og modig skrevet!! <3

  5. Så sterkt av deg å skrive alt! <3 vi setter alle pris på det, og er så glad på dine vegne for at ting går litt bedre. Vi gleder oss til ett nytt bra år med bloggen din!! <3 <3

    1. andreazeline

      <3 <3 <3 <3

  6. Veldig modig av deg å skrive! Kjenner meg igjen, så utrolig deilig å vite at man ikke er alene om å føle seg på den måten.. 🙂

    Stoor klem

    1. andreazeline

      <3 <3

  7. Kjære Andrea!
    Kommenter nesten aldri på blogger, men dette innlegget var noe jeg måtte trå til på. Det å høre at du har hatt en slik periode er ikke lett å lese. Har alltid sett på deg som en av de heldige jentene som har så mye goder og at du er sammen med ulike mennesker 24/7, at du tar deg råd til å handle alt det dyre og at du lever det såkalte gode liv. Tenk at man kan ta så feil bare ved å se på bilder. For egentlig er det ikke slik det er. Det at man faktisk kan ligge timesvis i sengen alene og at man kan poste bilder på Instagram hvor man kun viser de gode sidene.
    Dette innlegget fikk meg til å ta mer vare på de rundt meg, snakke ut om når ting ikke er bra og samtidig være en venn som setter pris på de små tingene.

    Om du ønsker å prate med noen eller ønsker noen som ser på deg på en annen måte enn en ´´kjendisdatter´´ og som ønsker å være der for deg i ulike situasjoner, som kan sitte på en cafè og ta en kaffe en vanlig lørdag kan du bare sende meg en mail! Er en 18 år gammel jente selv som bor i nærheten av Oslo og som alltid syntes det er kjekt å bli kjent med nye mennesker med ulike livshistorier og bakgrunn <3

    1. andreazeline

      Kjære Stine!

      Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg ble så utrolig glad og rørt av denne kommentaren, at jeg faktisk begynte å gråte. Det var utrolig hyggelig at du ønsket å kommentere innlegget selvom du som oftest ikke pleier å kommentere innlegg – og veldig hyggelig å se at min åpenhet får deg til å være der mer for de rundt deg (selvom jeg vedder på du er en fantastisk venn allerede) :* Jeg tror det er viktig at alle jenter i vår alder forstår hvor lett det er å skape en “perfekt” fasade på sosiale medier, og at i hvert fall jeg som en blogger blir mer “ops” på det. For “dessverre” finnes ikke det “gode liv” (i hvert fall ikke alltid for meg).

      Det hadde vært utrolig hyggelig å ta en kaffe en gang, jeg skal sende deg en mail! :* Og beklager for sent svar – jeg har hatt veldig mye å gjøre de siste dagene så har dessverre ikke hatt tid til å trykke innom bloggen 🙁

      Ha et fantastisk godt år kjære deg! <3

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *